Når kroppen brister. Når tanken ikke lenger klarer å finne meningen med livet. Med nået eller fremtiden. Noen må være der og følge til legen og tannlegen – ofte ukentlige besøk. Ut og inn med rullatoren i bilen, forklare, snakke med hjelperne. Noen må lytte til behov. Fylle opp blomsterkarmen, kjøleskapet, ta henne med så hun får velge selv, kjøpe spesialtannkrem, spesialsalve, vaske ullgensere etter hennes oppskrift. Noen må være der når mørket kommer. Når avslutningen på livet blir hovedtema. Noen må være en lykt da som lyser inn i en nåtid og fremtid som føles ensom og meningsløs . Lyser opp med en variasjon, en middag på kjøkkenbordet, en biltur, litt solskinn i et vinterblekt ansikt. Tørker støv av glemte, gode minner for henne. Slik at lyset slipper inn, fargene og nyansene blir tydelige.
Jeg er alltid « noen». Har vært det hele livet. Det tar av tiden min, koster penger, tar av tanker og følelser. Men når jeg ser at det da blir lysere, for mamma denne gang, at hun finner mening og vil leve en stund til- da er det mening.
Alt jeg gjør for mamma er gratis. Hun sier stadig hun vil kjøpe blomster, fylle bensin(. men vi har elbil), spandere middag. Men vi spanderer på henne. Nå er det omvendt. Jeg vet hvor redde dere er for at jeg skal få noe mer enn dere. Jeg trenger ikke penger, har mer enn nok. Men jeg hadde trengt forpliktende avtaler fra dere. Et svar om at dere ville besøke henne når jeg skal ut på en lang reise i februar for eksempel. Men da jeg sendte Message om det- kom ingen svar. Forventet. Dere vil ikke ha noe bånd som forplikter. Å besøke sin mor som snart skal dø, en gang i halvåret, er ingenting å være stolt av etter min mening. En telefon eller et kort veier ikke opp for fysisk nærhet. Det er å sette henne nederst på prioriteringslisten.
Jeg ser at jeg ikke kan regne med dere. Derfor ønsker jeg heller ikke mer kontakt. Jeg skal være den « noen» dere har overlatt oppgaven til. Helt gratis selvfølgelig. For å bevise det skal jeg sende kontoutskrift hvert halvår fra nå av. Så får dere i alle fall se hva dere arver. Og at mammas sparekonto er inntakt og brukskontoen går til hennes behov. I høst, etpar varme støvletter med god trygg såle, en stol, et gulvteppe. Og alltid friske blomster, noe godt i kjøleskapet, toalettartikler, nytt tøy , et ukeblad i ny og ne, cafebesøk med hennes venninner. Noe hun trenger, har behov for og blir glad for. For hun får ikke lov av meg til å si « det er ikke nødvendig for jeg skal snart dø» . Hun skal leve et verdig liv så lenge hun lever. En institusjon kan gi henne mye, men det viktigste er de nære bånd der hun føler trygghet og har en felles historie sammen med. Jeg selv har ulik historie med dere. Du Hanne har hatt økonomiske vansker så lenge jeg kan huske og jeg så i alle de årene hvordan det tappet våre foreldre. Med deg Hilde har jeg mange gode minner sammen med barna våre. Jeg er faktisk den som har besøkt deg overalt hvor du har bodd unntagen der dere bor nå. Men vi har hatt ulik forståelse av mangt og mye. Og du har skuffet meg sterkt den gangen du vet. Dere to har flyttet, reist hele livet. Jeg har bodd her. På den måten ser vi forskjellig på mye og ansvarsfordelingen har vært skjev . Det er slik det er og jeg forholder meg til realitetene. Jeg vil med dette avslutte. Jeg har liten tro på at noe endrer seg. Jeg vil ikke bruke mer tid og krefter på å forvente noe fra dere- ei heller bli skuffet når forventningene ikke blir innfridd i forhold til å stille opp for mamma. Det blir deres valg og noe dere må leve med.