Ikke alt som har vært skal være med videre, tenkte jeg denne desemberdagen. Jeg satt ved skrivebordet fylt av minner fra årtier med travle førjulsdager. Det ene året gled over i det andre og var vanskelige å skille fra hverandre. Lykkelige, travle år med juleverksted og julebakst og barnas ventende julestjerneøyne. Jeg tenker på mine tre, Eivind, Kjetil og Ingvild som nå er voksne og undrer meg på hvilke minner de har fra denne tiden. Hva de husket fra sine barndomsjuledage…..
I et glimt er jeg tilbake til min egen barndom og et evig minne som enda gir forankring og glede.
Det har snedd tett noen dager. Den lille bygda ved kysten var vinterhvit og stille. Vinden har løyet og termometeret viser minus sju. Mørket kommer tidlig i desember og denne ettermiddagen lyser stjernene klart allerede klokka seks. Vi hadde spist middag og pappa har seg en strekk på divanene i stua. Mamma står på kjøkkenet og stryker juleduken vi skal bruke i morgen kveld. Jeg leser det siste Donald Duck bladet en gang til mens jeg lytter til papppas snorkelyder. Endelig stanser snorkingen med et tungt pust og jeg hører føttene hans lete etter tøflene og så står han endelig i døråpningen.
Ja, skal vi gå da, sier han rolig og går foran ut i gangen. Kle godt på deg det er kaldt ute, sier han idet han trekker de store selbuvottene på seg. Jeg er nesten ferdigkledd med den varme ullgenseren og topplua som enda et nummer for stor for meg. Jeg knytter det blå skjerfet godt rundt halsen og selbuvotter som bestemor hadde strikket- helt like pappa sine. Vi er klare. Minusgrader og snø kan ikke stoppe oss. Det er som det skal være alle lille julaftener som har vært og som skal komme.
Det knirker tostemt når vi går mot vedskjulet. Far henter øksa og med den i den ene hånden tar han et fast tak i hånda mi. Jeg kjenner varmen gjennom to par selbuvotter når vi går ved siden av hverandre mot skogen.
Far stanser når vi kommer ut på veien. Det lyser varmt på snøen fra de små vinduene fra husene i grenda. Små lykter av tilhørighet. For her hører vi til i verden. Jaha, sier far stille og vi fortsetter å gå. Nå skal bestemor få treet sitt.
Jeg kjenner spenningen vokse. Endelig skal vi hente treet til bestemor. Det treet som hver jul skal stå på krakken i stua. Det som pappa og jeg har hugget til henne alle lille julaftener som har vært og som skal komme.
Pappa, se julestjerna, den er rett over bestemors hus i kveld. Ja, se det, sier far. Det er som det skal være. Hun bestemor skal ha sin egen stjerne hun.
Nå har vi tatt av på en liten traktorvei og pappa stanser foran en liten lysning i skogen med flere små grantrær. Nå kan du velge, sier han smilende. Jeg stavrer meg gjennom snøen. Fra tre til tre for å finne det fineste treet til bestemor. Ikke for stort, ikke for lite. Ikke for glissent, ikke for tett. Til slutt velger jeg ett, pappa setter øksa i det og det faller mykt ned på snøen.
Jeg tar et fast tak i stammen og så begynner tilbaketuren som slett ikke er lett. Dette vil jeg gjøre helt alene. Jeg drar treet etter meg, av og til setter det seg fast i grener og groper, med jeg lirker det løs. Pappa holder meg varmt i den ene hånda og vi går sakte mot bestemorhuset under stjerna. Jeg må dra opp lua fra panna og løsne litt på skjerfet. Det blir varmt midt i minusgradene når jeg drar treet etter meg.
Endelig er vi fremme. Bestemor åpner døra og pepperkakeduft, lys og varme strømmer mot oss, sammen med det og den glade stemmen hennes føles det som om vi har entret en målstrek og fått en medalje. Bestemor slår hendene sammen i glede; nå blir det jul, sier hun og blir blank i øynene av glede. Jeg kjenner at det blir varmt langt inn i hjertet mitt. Pappa og jeg har også denne lille julaftenen hugget juletreet til bestemor og gjort henne glad. Nå blir det jul, tenker jeg. Min jul. For dette har vært og skal være med videre.